Falske anklager fører overgrep til taushet

Jeg har skrevet mange tunge innlegg som jeg vet har berørt flere til tårer. Selv har jeg ikke felt en eneste tåre mens jeg har skrevet noen av innleggene mine, men med dette innlegget er tårene mine allerede rennende nedover kinnene mine.

Nå vil jeg skrive noen ord til deg som har anmeldt voldtekt til politiet. Til deg som anmelder en av de mest makabre tingene som kan skje en - uten at det er sant!

Da jeg var ett barn ble jeg ett offer for noe et barn heldigvis sjelden opplever. Fra jeg var åtte til 13 år kunne livet være en evig kamp. For det er ingen andre enn slike som meg forstår, at uansett hvor mange en har rundt seg, så er man alene med tankene, følelsene og alle minnene...

Og vet du hva? En stor grunn til at jeg følte meg alene er fordi jeg aldri turte å si i fra til noen, bare på grunn av alle de som er som deg. 

På grunn av slike som deg, så fortsatte overgrepene og all ydmykheten. Jeg følte da at når overgrepene pågikk,var også du med på at det som skjedde meg, det skjedde.

Da jeg var blitt 15 år var det nærmere 3 år siden overgrepene stoppet. Med min munn fortsatt forseglet. Hadde ingen behov for å snakke om det, aller minste hadde jeg behov for en politi anmeldelse mot han. Jeg var jo allerede fri, og denne mannen sørget jeg for, ville holde seg langt unna meg for resten av mitt liv. Noe jeg klarte helt selv, uten hjelp fra noen! Det gikk bra med meg, og jeg blir raskt en normal ungdom igjen, med tanke på disse hendelsene som allerede var blitt ett levende, men ett endelig kapittel i livet mitt.

Med en ungdomstid i barnevernet, inn og ut av institusjoner og med en følelsesmessig redusert familie tilværelse, visste jeg at en gjenopptagelse i livet mitt ved å anmelde denne saken, ville bare gjøre tankene mine til vondt verre, om så ville skje.

(Her er jeg 14 år gammel. Året senere kommer sannheten frem.)
 

Og mitt største mareritt skjedde. De mannlige nattevaktene hadde bemerket seg at jeg ikke sov og lå i sengen med klærne på gjennom hele natten. Med de kvinnelige nattevaktene lå jeg naken i sengen og sov godt, gjerne med døren på gløtt så jeg kunne høre de trygge stemmene i korridoren mens jeg sovnet.

Dagen kom hvor jeg ble spurt rett ut.
-Ble du seksuelt misbrukt? Miljøarbeideren spurte med en direkte stemme,
Jeg begynte å skjelve og skjønte at fremtiden ville nå bli hardere nå, enn noen gang. Jeg satte meg ved siden av miljøarbeideren i det jeg sa ja, og så ned. Det blir bare helt stille der vi satt på trammen til stabburet på Tjernlia barnevernsinstitusjon i Jessheim. 
-Er du sikker på dette? Var det første spørsmålet hun stilte meg. I det jeg reiste meg opp igjen, hadde tatt to skritt bort fra hun sa jeg helt kaldt: -Denne saken skal ikke anmeldes!
To dager senere hadde barnevernet klart å overtale mamma om at en anmeldelse var til det beste. Dermed begynte marerittet igjen, bare med en ny sjanger og i en ny tid. 

Mange tror det er først nå offeret får hjelp, noe som overhodet ikke var tilfelle for min del.
Da overgrepene stoppet opp, visste jeg at bevisene ville bli litt borte for hver dag som gikk, og bare den tanken var en god helbredelsesprosess for meg.

Saken ble anmeldt og jeg som ett offer vet allerede nå at denne saken vil bli henlagt. Bevisene hadde jeg jo ristet av meg bevist, og lojaliteten min ovenfor overgriperen hadde jeg klart og holde hellig som gull. 
Og det are fordi så altfor mange jenter har anmeldt overgrep, som aldri har funnet sted. 

Så jeg håper du forstå hvorfor jeg gråter nå!
Du skal vite at den gangen du løy om ett overgrep, så løy du frem mine overgrep til en uutholden taushet, og mot en tragisk fortsettelse av noe som bare ble henlagt, og ikke engang nådde opp i en rettsal.

 

Bildet under er meg i dag. Jeg er ikke bitter og bærer ingen nag ovenfor noen andre, enn til de som hadde gjort det umulig for meg å si i fra,



 

Burkini kan redde liv

Da jeg var 11 år begynte kroppen min og omdanne seg til en ungdom. Menstruasjonen hadde startet og BH var allerede ett behov.
Frem til da gikk det greit og bade i bikini...

Jeg var så heldig å ha svømming på skolen. Det var lærerikt , gøy og sosialt. Det var bare en liten brems over det hele, nemlig nakenheten det innebar. Likte aldri og vise kroppen min, selv ikke i bikini eller badedrakt blant mine medelever. 

Tidlig i ungdommen la jeg fra meg bikinien, og benyttet meg heller av hotpans og singlet når jeg badet. Merket at jeg fort begynte og føle meg mer selvsikker, og ble betydelig mer aktiv i vannet.

For noen få år siden bodde familien min permanent i Tyrkia. Der badet jentene/kvinnene med burkini. De aller fleste fra Skandinavia lo av dette, men aldri jeg. 
Kunne heller tenkt meg en burkini, men med uten hodeplagg for min del.

I Norge er det slik at foreldrene bestemmer over barna sine til de fyller 18 år. Det gjelder tildels også hvordan barna/ungdommen skal kle seg. Spesielt før arrangementer og sammenkomster har foreldrene ett ord, eller fem med i spillet.
Med bla dette synes jeg det blir urettferdig og nekte innvandre forelderene og bestemme hvordan deres barn skal kle seg under svømmeopplæringen i de norske skolene.
Dette er ikke snakk om intigrering, men hvor hver enkeltes familer setter sine egne grenser ovenfor nakenhet.
Kommer datteren min til og føle seg naken under svømmetimen på skolen, er jeg den første til og kjøpe noe mer tildekkede svømmeklær til hun!!

I denne saken synes jeg det er det muslimene som står igjen med all æren i behold, ikke de fleste nordmenn. Det og tvinge elever til og vise kroppen sin kan for mange føles som ett overgrep. 

Har nordmenn glemt at svømmeopplæring kan redde en selv og andres liv? 
Jeg klarer ikke å forstå at nordmenn kan bruke mediene til og diskutere hva elever skal kle seg i under svømmetimen, istedenfor innholdet av den og hvor mangelfullt tibudet faktisk er. 
Moten i svømmehallen har ingenting med intigrering og gjøre, men det er svømme opplæringen...

 

 




 

Min datter (6) læres nettvett



Det å oppdra barn innebærer ikke kun og lære barna hva som er rett og galt. Det innebærer også og forberede dem på det enormt store voksen livet...

Og én stor del av voksen livet er blitt benyttelsen av sosiale medier. Allerede tidlig i ungdomstiden er bruken av dette blitt svært populært. Derfor synes jeg det er blitt veldig viktig og lære datteren min hva sosiale medier er, hvordan man kan benytte seg av disse og ikke minst hvordan oppføre seg på nettet blant millioner av ukjente mennesker. 

Hun er 6 år blitt... Synes Snapchat er mest gøy, og sender ivrig avgårde filmsnutter til familie medlemmer. På Instagram er det spesielt bilder av dyr og folk som er kledd i rosa som blir tildelt hjerter. På facebook vet hun verden er enorm bred og er fullstendig klar over at man ikke snakker med fremmede her, som på gaten. Hun har skjønt mange prinsipper, og blitt fortalt om de konsekvenser av den sosiale verdenen på internett, i den grad en 6-åring kan forstå. Det gjør meg trygg som forelder og vite at hun allerede nå er varsom, og er i gang med sosial nettvett oppdragelse med det selvsagte tillsyn og rett veiledning. 

Foreldre bør lære barna sine hva innebærelsen av sosiale medier, lenge før de lærer det av sine venner...

Drepte to jenter i hest og vogn = Merkelig!



Og vokse opp rundt dyr er en velsignelse for etthvert menneskeliv. Særlig for jenter er det jo hest som gjelder fra svært ung alder.

Var selv veldig heldig med å ha hester rundt meg i ungdommen, og på hesteryggen er det fart og spenning som gjerne gjelder for min del.

Når det kommer til og kjøre hest og vogn, har det kun blitt med bare noen få ganger. Jeg har aldri turt og ta ansvaret og alt hva det innebærer. Det er en stor risiko med hest og vogn, spesielt langs trafikert vei, selv for erfarne kusker.

Da jeg leste teori til førerkortet kom jeg over noen sider med hest i trafikk. Tegn og oppførsel i trafikken ble lært bort til motorsjaførene. Stusset over at ingen hadde opplyst oss hestejenter om disse tegnene, før vi satt og tok førerkortet 17-18 år gamle.


I Romerikes Blad leste jeg om sjåføren som ble dømt for to drap (Link)
Det får meg til å undres over hvordan to jenter på 11 og 13 år kunne få lov til å kjøre hest og vogn helt alene langs veien? 
For det første har de ingen kunnskap om hvordan veibanen i Norge fungerer, og de er begge altfor unge til å benytte seg av trafikken helt alene i utgangspunktet. Været var også veldig dårlig denne dagen, og jeg selv måtte ha hatt glattkjøring kurs før jeg hadde fått kjørt bil på ett slikt føre.

Mine barn hadde aldri fått lov til og kjøre hest og vogn helt alene i en alder av 11-13 år. 
Og det fordi jeg som erfaren hestejente vet hvor risikofylt det ville vært, selvom jeg var med. 

 

En uskyldig mann lider over en tragisk hendelse, som ikke burde vært tillatt.
Jeg tenker ofte på hvordan mannen som drepte disse jentene i Aurskog har det med seg selv.
Min mening er at han er helt uskyldig og at selvom hendelsen var makaber, er det ikke han som skal ha dårlig samvittighet.
Det er hesteieren(e) og de som tillot jentene den siste turen deres, som burde tenke over hva de egentlig tillot. 

 

Hest og vogn 
+Dårlig sikt og sludd
+11 og 13 år alene
= WARNING!

Jeg ble bortført da jeg var 15 år

Da innkallelsen til avhør fra Majorstuen politikammer lå i postkassen, svelget jeg veldig tungt to ganger på rappen. Visste dette avhøret ville komme meg til besvær, og da dagen kom ble den intuisjonen ett helvetes faktum! 
 

Kidnappet på Majorstuen
Jeg gikk i 10. klasse på en skole midt på Bislett og var akkurat rukket å bli 15 år. Det ringte ut 14:20 denne fredagen. Satte meg på trikken ganske så uvanlig mutt opp mot Majorstuen.
Gikk av trikken og trasket ganske sakte opp mot kammeret med en røyk i hånda. 
Da jeg enset bygget til min neste avtale, stoppet jeg opp for å røyke ferdig røyken min. Lite brydde jeg meg om at jeg skulle sittet og forklart hvorfor jeg hadde vært på feil sted til feil tid, for over 10 minutter siden. 

Bilen til Øystein stoppet plutselig opp ved siden av meg, midt oppe i det hele, med venninen min Marielle på 13 år ved siden av seg. Selv var Øystein 32 år, godt kjent av politiet og visste godt at politiet ville ha oss unge jenter bort fra han. Men han trengte oss, og la ikke skjul på at trengte oss heller. Vi var allerede svært økonomisk avhengig av han, da "løpe" jenter var mer verdt enn "løpe" gutter, ble pengesummen vår alltid fin.

Ihvertfall helt til denne dagen!
- Sett deg inn i bilen Karoline, sa han velvitende om min avtale med de uniformerte gutta. 
Jeg trakk ett siste drag fra røyken, knipset den fra meg på fortauet før jeg satte meg inn i hans splitter ny Golf. 
Mobilen min ble dratt ut av hendene på meg i det jeg satte meg inn, og jeg skjønte alvoret med én gang. 
Hvor enn gode venner Øystein og Marielle er nå, sliter Marielle! Hun hadde allerede pratet med de, vi nå var blitt kidnappet bort fra, tenkte jeg meget bekymret og redd.

Vi ble fraktet til en leilighet på Røa i Oslo. 
Ble møtt av 5 andre gutter og menn på innsiden av døren hvor alle hilse litt uvanlig pent, i forhold til hva intuisjonen min fortalte meg konstant ville skje. De var fra 15-32 år, med flere tydelige felles interesser. 

 

Vi satt plutselig i en dop "bule" på vestkanten i Oslo
Vel inne i stuen sitter gutta over hvert sitt speil ned hver sin haug av kokain...
- Bare ta jenter, sier de nesten i kor. Vi begge takker pent nei, og setter oss ned ved siden av hverandre i soffaen. Øystein overrasker ingen av oss, da han tar frem pistolen sin og åpner stuevinduet sitt. Han sikter ut mot skogen og trekker av. Flere ganger. Med kokain og alkohol i blodet på denne figuren, samt hans allerede utilregnelige oppførsel, fant jeg livet mitt usikkert akkurat nå. 
Øystein dro enda en "liner" med kokain i nesa før han og en til gikk inn på soverommet, i rommet ved siden av. 
Stemningen til alle gutta var som om de var på en klassisk fest, enda klokken så vidt hadde slått fire slag denne fredagen. Den indre stemningen til Marielle og meg var ikke annet enn skrekkslagen. Dog sa vi ikke ett ord til hverandre. Vi bare vekslet blikk til som fortalte at vi var på feil sted.

"Skrekkens" leilighet 
- Kom hit Marielle, ropte Øystein fra soverommet! Hun ga meg ett fryktet blikk. 
Da hun reiste seg opp, holdt hun meg i hånden og jeg hvisket til hun: - Jeg er bare her...

Med musikken i stuen og ivrig pratende gutter i rommet, ble det vanskelig for meg å høre detaljene fra naborommet. Så ropte de plutselug høyt opp navnet mitt, og til resten av gutta. Vi skjønte vi skulle komme inn. Synet som møtte meg knakk meg!!

Marielle lå avkledd på sengen med bena spredt fra hverandre. 
- Du begynner, sa han til den yngste av guttene med pistolen i høyre hånd. 
Øystein var så ruset at snørra rant, munnen siklet og evnen til å kunne holde øyekontakt med han var kraftig redusert. 
- Dere må ikke gjøre dette, hun er bare 13 år, fortalte jeg mens jeg slet etter og finne oksygen. Jeg har anstrengelsesastma, og løp til vesken for å hente astma sprayen. Etter to raske innhaleringer, kastet jeg tilbake sprayen i vesken, tok med meg ett en`gangs kamera og løp tilbake på soverommet. 
Da jeg kom tilbake var han yngste i gang med Marielle. Øystein sto med ett lite speil med kokain i den ene hånda, og våpnet sitt i den andre. Han fulgte så fornøyd med.


Våpnet ble rettet mot meg, og jeg tenkte at det nå var min tur. Jeg begynte å mumle noe om at vi var barn. - Hold armen hennes! Øystein mente det han sa til meg. Jeg fikk våpnet mot tinningen, mens en annen tok tak i håndleddet mitt og plasserte meg korrekt til, for å kunne holde høyre armen hennes nede. De andre byttet på å holde hun, helt uten grunn. Med våpnet som svaiet rundt i rommet, ble ikke motkreftene så enorme. Vi akseptere at det skjedde, det som skjedde mens det skjedde. Vi kunne bare ikke knekke sammen nå. Da ville vi blitt skutt, slik vi visste han hadde gjort mot andre i tidligere situasjoner. Begge forstod at panikk var en dårlig løsning. 

De gjorde seg ferdig. En etter en. På ordre fra Øystein. De var så rusa at de ikke engang merket at jeg tok bilder av det hele. Jeg fikk bevis!!

Da de var ferdig, og gått ut av rommet samlet jeg sammen klærne til Marielle og kledde på hun litt klær. Hun var utmattet. Jeg hentet en våt klut fra badet og la på underlivet hennes. Jeg vet hvordan det "brenner" der nede etter en slik hendelse, og våt klut lindrer godt etter at sviingen har gitt seg, hvisket jeg til hun. Hun sa ingenting...

De var ikke ferdige med oss enda
Musikken og stemningen til gutta i stua var på topp. Vi var i en surrealistisk følelsesmessig opplevelse, hvor traumen er verre og leve med i dag, enn den var da. 
Etter ett ork for Marielle å få kledd på seg alle klærne igjen, ble vi liggene i sengen til vi ble kallet på atter en gang. Vi sa ingenting...
Nå var de blitt enda mer ruset. De skrek og danset og han ene tok tak i armen min da vi entret stuen. Marielle satt seg lydig ned i soffaen.
Så kom slaget mot tinningen jeg ikke så komme. Slaget som gjorde at gulvet kom fort mot hodet mitt og jeg deretter besvimte. Våknet da han løftet meg opp igjen bare noen sekunder senere. Han rev opp toppen min og lot meg få slag og full befølelse helt til han ikke orket mer.
Marielle gråt og var i lettere panikk. "Forsvant" jeg, ville hun bli sittende alene igjen med dem. 
Jeg lot ikke det skje!! 

 

Vi må rømme! NÅ!!
Etterhvert sovnet de. Klokken var blitt 9 på lørdags morgenen, og jeg ga Marielle tegn på at vi måtte komme oss avgårde. Nå! 
Vi kledde forsiktig på oss ytterklærene og løp til T-banen, til tross for smertene i hele kroppen vår.
Så oss ikke tilbake én gang. Hun kom seg hjem til Smestad, og jeg dro rett til Majorstuen politikammer. Jeg så ikke ut i måneskinn da jeg kom inn i resepsjonen. De bak skranken kom løpende til meg med tepper, ettersom jeg sto delvis naken, uten at jeg trengte å si noe som helst. 
Så husker jeg ikke mer før jeg sitter med mamma på legevakten på Grønland. 
Jeg er da nærmest naken, og de tar bilder av meg for å levere til politiet. Mamma hadde nå anmeldt dette, uten at jeg hadde fortalt noen om hva vi hadde vært igjennom det siste døgnet, annet enn bekreftelse på at jeg hadde blitt bortført mot min vilje. 

Fortalte dette aldri til noen av frykt for represalier. Ikke før foreldrene til Marielle anmeldte denne tragiske hendelsen som rammet begges liv så hardt. 
De fremkalte bildene fra en'gangs kameraet, ble levert til politiet, og jeg ruslet ut av Øystein sitt miljø uten å tenke på det miljøet noe som helst mer...

 



Jeg har skrevet det tidligere, og jeg skriver det igjen: Man må leve med alt en blir utsatt for, og opplever, selvvalgte eller ei. Mine opplevelser trenger ikke virke makaber for din del, men akkurat denne hendelsen var veldig makaber for meg... 



Men én ting lærte jeg av dette, desverre på den "harde" måten: Man vet aldri hva som skjer med en i løpet av dagen, når en bare våkner opp en helt vanlig dag <3

Trusler mot barn gir seksuell makt

Sett terror frykt og vennskapsdrama til side!
Vi er altfor ofte veldig velvitende om hva som skjer utenfor husets fire vegger. Men hva med alle de på innsiden av døren? Er de trygge? Vet du absolutt alt om de du bor sammen med? Vet du nok om naboen?

Vi opplyser barna våre tidlig om farer og utfordringer, og hva man må gjøres for å komme seg ut av dem.
At de kan komme til deg som forelder, hvis det er noe barna vil snakke om osv...

Men hva hvis barnet ditt kommer til deg, og du ikke skjønner mellom linjene hva barnet ditt egentlig forteller deg? 
Uttalelser som: - Det er mange barn som blir seksuelt misbrukt, eller spørsmål som: Kan jeg bli gravid før jeg har fått mensen, eller gir ett hint om at en har vondt i tissen gjentatte ganger. Dette ER høyest sannsynlige tegn på at ett barn blir misbrukt. 
Dette er dog bare noen få eksempler på hvordan barn kan uttale seg, om noe helt annet enn hva du har oppfattet som hva samtalen handlet om. Det finnes ett hav av hint, som for barnet er veldig gjennomtenkt før bruk. Er bare det, at foreldre for sjeldent oppfatter dem. Kanskje bli flinkere til å stille seg spørsmålstegn til hva barnet ditt egentlig sier?

Du forventer ikke overgrep mot DITT barn!
Du må tenke bak spørsmålene og alle uttalelsene fra barnet ditt som forelder. Du må ikke regne med at barnet ditt forteller deg direkte hva som skjer med en. Truslene fra overgriperen ligger latent aller fremst i hodet på barnet, og som regel er barnet nødt til å møte overgriperen igjen. Slike ting er barnet klar over og tar sine forhåndsregler ubevisst ut i fra dette. Kanskje allerede dagen etter må ditt barn møte personen som gjør en så vondt. I barnehagen eller på skolen? I kirken eller i moskeen? Kanskje på neste familiesammenkomst? Eller det aller mest fryktede, at overgriperen er en av foreldrene, kanskje en av søskene?
I hjemmet minimeres årvåkenheten for seksuelt misbruk betraktelig, da forventningene til dette overhodet ikke er tilstede(!?)

 

Barn har ett svakt ordforråd
Jeg forsøkte mitt! Uten å forstå det hele, så forstod jeg at dette måtte ha vært opplevet selv på kroppen for å oppfattes av noen. Som en voksen i dag skjønner jeg selvfølgelig hvorfor ingen forstod. Jeg kunne jo ikke alle de ordene en voksen trengte for å forstå det de hørte. 

Har valgt selv og fortelle datteren min om hva som ikke er lov å gjøre, med hennes kropp.
Fortalte også hva jeg kommer til å gjøre hvis noen forgriper seg på hun, selvfølgelig innen lovens rammer ;) Dermed er hun gjort trygg på sin beskyttelse fra trusler!!

Skriv samværsavtale før termin(!)



Man tenker aldri over, at en dag blir kanskje deg og meg, en dag til kun meg...

For ett par dager siden satt jeg hos ett vennepar som vurderer å kjøpe seg en hund. De visualiserte og planla hvordan det meste skulle komme til å bli, og jeg satt og lyttet med ett halvt øre.
Men så nevnte de noe som vekket oppmerksomheten min totalt!
- Hvordan fordeler vi samværet med hunden, ved eventuelt ett brudd mellom oss?

 

Jeg trodde ikke jeg hørte riktig!! De planlegger fremtiden til hunden sin, lenger enn sin egen (!?)

- Planlegger dere hvordan dere fordeler hunden, før det er slutt mellom dere? Spurte jeg.

- Ja, svarer de spørrende i kor. - Planla ikke du samvær med barnefaren mens du gikk gravid? 

- Nei, ikke akkurat, svarte jeg litt sjenert. Er det vanlig? Tenkte jeg for meg selv...

Dette fikk meg til å tenke litt når jeg kom hjem til meg selv igjen.. De aller færreste av oss planlegger ikke slike ting før man blir gravide med barna våre. Vi får bare barn, og satser på å holde sammen, men kan man virkelig det i år 2016?
Med tanke på at skilsmisse statistikken ligger på 50% er sannsynligheten for samlivsbrudd stor. Det vil si at annenhvert foreldre par bør planlegge samværsfordeling FØR barnet sitt blir født!

Skriv ned en samværsavtale, underskriv med vitner og en fornuftig fremtid er i møte for dere som forelder, selv etter deres tid som "ett."

Gi narkomane en overdose, så er vi kvitt dem!

Uten forutsetninger uttaler vi oss om andre sine liv... 

Fleste av mine venner kjenner ikke til noen narkomane. De har ikke mer kjennskap til de, annet enn å sett noen av de sitte og fryse på Karl Johan en kald vinterkveld. 
- Sett de alle av på en øde øy med nok dop til en overdose, så blir vi kvitt dem alle sammen! Det er en strofe jeg har hørt mine uvitende venner komme med, og jeg klarer ikke noe annet enn å tenke: Stakkars deg min venn som virkelig ikke virker menneskelig, og er helt uten noen som helst forutsetninger til å egentlig uttale deg...!


 

Ble avhengig av hasj allerede som barn

På Sole i Vestby ligger det en lukket barnevernsinstitusjon. Der skjermes man fra omsorgsvikt og vernes fra miljøer med skuddsikre vinduer, innelåste sko, ingen speil, glass eller skarpe gjenstander.
6 måneder ble jeg holdt innelåst av barnevernet da jeg var 15 år. I løpet av disse månedene kom også en gutt på 13 år innom. Martin som het, rømte like fort som han kom, gang på gang.
Han var avhengig av herion, som han lett fikk fra sin mor på Sinsen i Oslo.Trangen til mer ble selvfølgelig for stor.

Historien til Martin startet hele 6 år tidligere, da han bare hadde rukket å bli 7 år gammel.
Moren tapte kampen i familieretten og Martin sin far fikk foreldreretten.
Martin slet med å sove, så faren hans rullet en joint med hasj til han før leggetid hver kveld, slik at rusen roet ned hans sønn til søvn. 

Så Martin kan ikke noe for sin egen avhengighet. Det er foreldrenes hans sin skyld!
Innen Martin var blitt 12 år og herion avhengig, hadde barnevernet forsøkt å avruse han 6 ganger uten hell. Martin visste selv han var sjanseløs mot narkotikaen, og da blir hverdagens gleder byttet om til ett "hav" av utfordringer og ett stress som de fleste mennesker har sluppet å kjenne på kroppen. Dette "gjør" noe med ett barn, som ikke vet om noen annen virkelighet enn hva han fikk tilbudt hjemmefra.

Martin fortjente ett like godt liv, som mine uvitende venner har det
Det er nok de uvitende som på mange måter som gjør seg selv til "dårlige" mennesker, ved å dømme uskyldige mennesker med ulike bakgrunner helt uten grunn. Kanskje de selv føler seg "bedre" ved å dømme andre..? 

For meg er ikke Kongen noe mer "verdt", enn de narkomane. Vi er alle bare mennesker -Sammen!

 

Min kamerat ble voldtatt!

Hjertet mitt skjærer når han nevner det...

Viste du at menn kan bli voldtatt? Selv de tøffeste og hardeste gutta kan oppleve forgripelse i alvorlig grad. Forskjellen på å være voldtektsoffer som mann og kvinne, er skammen. Menn skammer seg som oftest mer enn damer. De lar opplevelsen, lydene, bevegelsene og luktene de husker så inderlig godt fortrenges bort i skam. 
Mens kvinner forventer sympati og omsorg etter en voldtekt, forventer menn og bli ledd av hvis det nevnes(!!)

-Hun var så fæl og stygg, Karoline! Er noe jeg hører fra hans munn til stadighet. Og jeg skjønner at selve utseendet hennes ikke har noe å si. For han, så er hun en "stygg" dame!

Han sovnet på en fest. Vært våken lenge og festen bød på godt med alkohol. Ikke i sin villeste fantasi ville han trodd han ville våkne med buksesmekken åpnet med en kvinnelig voldektsforbryter over seg. #Denfølelsen


Ingen tillit til politiet!

Han annmeldte det aldri til politiet. Han har ingen tillit til de, forteller han. Henleggelsen blir for hard, og prossesen for stor. Ydmykelsen er det tyngste. Bildene av hendelsen sitter friskt i minnet hans, og sex livet hans vil aldri bli det samme igjen. 

Videre forteller han om sin usikkerhet for en fremtidig dame. -Hun vil nok ikke forstå og jeg synes det er så veldig flaut. Jeg kan "svikte" hun når som helst!

Min kjære kamerat er såret, ydmyket og vil lide på grunn av dette, resten av sitt liv. 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med dette har jeg noen velmenende ord til alle menn som har opplevet overgrep:
Jeg er en jente som har opplevet det samme som deg! Det er like ille at du har opplevet dette, som det er at jeg har opplevet overgrep!!

Foreldre kjøper bort barna!


 

 

 

 

 

 

 

Man gleder seg ufattelig mye til barnet sitt blir født, mens man går gravid...
Vi vet livet sitt skal bli snudd opp ned til det koseligere. Dermed bruker man gjerne svangerskaps perioden til og forberede seg til den store omveltningen. 

Med tiden blir man mer enn gjerne svanger igjen, og livene må tilpasses atter en gang.



Foreldrerollen er ikke "for alle"

Au pair, eller praktikant som det heter på godt norsk blir bestilt inn fra inn og utland for å avlaste foreldre, rydde huset og ta over hovedansvaret for mor og fars plikter.
Men det er her det stopper litt for meg!

Fra barnet ditt er nyfødt til minst ett år bør foreldrene holde barnet sitt nærmest en selv hele tiden. Barnet begynner i barnehagen når h*n er en 12 måneder. Er ett fint tilbud det der med barnehager. Foreldrene får avlastning hele arbeidsdagen. 
Man er stort sett hjemme rundt kl 17 på ettermiddagen. Barna legger seg mellom 19-20. Så 2-3 timer må en liksom ha hjelp hver dag? 

Plikter og samværstid med barna blir kjøpt bort

Finner det selv bekymrings verdig at man kjøper fra seg den lille tiden man har med barna sine, den korte tiden de er små.
De knytter bånd til barnevakten sin, som er i manges familier den barna har mest tilknytning til. Hos flere praktikanter, nye år etter år. Det gjør noe med en ung sjel. 

Kanskje dette er en foreldregruppe som barnevernet burde kikket litt nærmere ut, og stille seg spørsmålet: -Er disse foreldrene gode omsorgspersoner og er de bo dyktige, selv uten hjelp? 

Deilig med avlastning i hjemmet. Men akkurat som med dyr, kan man ikke ta til seg ett levende vesen man ikke får fulgt opp og kan ta vare på. Dette gjelder også annskaffelse av barn. Klarer du ikke og ta vare på barna dine, ring evt. barnevernet og be om hjelp...

Jenter må kle seg etter ett nytt samfunn!

Samtidig som mange i Norge roper om å hjelpe flere flyktinger, ber man samtidig om ett mer flerkulturelt samfunn. 
Mange etniske nordmenn har ingen kunnskap om de fremmede utlendingene som bosetter seg her. De har heller ingen kunnskap om oss, ei vår kultur eller vårt levesyn.
Det JEG vet om de fremmedes kultur er at de som oftest blir oppdratt til å vite det, at lettkledde jenter og kvinner er mer villig til å ha sex, enn de jentene som velger å kle seg mer tildekket. 





En dynamisk utvikling vi må ta på alvor, kun for vår del!

Vi i nord må begynne å forstå at vår gjestfrihet fører med seg flere nye forandringer. Økonomiske, kulturelle og religiøse utfordringer vil komme med som en del av denne utviklingen som allerede er godt i gang.
Tilpasse hverandre er nøkkelen til å kunne leve som naboer i samme gate, og vi må begynne med å lære opp de yngste frem mot ett nytt sosialt samfunnsett. 

Vi har kommet dit hvor vi må fortelle våre jenter om hvordan kle seg i henhold til vår nye flerkulturelle hverdag. Vi har forskjellig syn på klær, sex, moraler, verdier, tradisjoner osv... 
Dette er en dynamisk utvikling som vi bare bør ta til følge ettersom stortingspresidenten erklærer landet vårt for å ha blitt ett flerkulturelt felleskap.

 



Man kan selvfølgelig velge og ikke tilpasse seg våre nye landsmenn, men for hvert plagg hunkjønnet ikke har på seg, øker risikoen for seksuell utnyttelse og flere ofre kan dermed bli til...
Kvinnene får kjent på denne utviklingen aller mest, og selvom du ikke er villig til å høre på meg, så prøv å legg mine setninger bak øret, før du bare blir ett nytt nummer i voldtekt statistikken.

Bør kvinner ta flere forholdsregler når de er ute om kvelden?
 Ja
 Nei

SANNHETEN ER NÅDD FREM!

Man applauderes ikke alltid opp i sky når man legger ut nye innlegg, men de siste dagene har responsen vært enorm og støtten har haglet inn. Må innrømme at mange rørte tårer har rent nedover kinnene mine... 

Målet mitt med innlegget, sannheten må frem, for min skyld!, er og nå frem til så mange som mulig om hvor tragisk det kan være å ofre andres ære, kun for ens egen vinning.

Fant meg en kjæreste i Nittedal da jeg var 18 år!

I starten virket forholdet rosen rødt, han var ikke som"de andre", og følte at denne figuren tok meg på alvor... 
For å gjøre en lang historie kort ble etterhvert forholdet svært psykisk og fysisk utfordrende. Av han fikk jeg ofte strofen: -Ingen vil tro deg uansett, du er allerede en løgner for alle. Og det var jo ett faktum! (Spesielt akket være fruen og hennes sønn). Dermed ble følelsen min at ingen ville komme til å tro meg, og skjulte mitt utrolige dårlige samliv for resten av verden. 
Da forholdet til min X tok slutt, fortsatte han å gjøre livet mitt makabert vanskelig. Mannen jeg hadde elsket over alt på jord ble den som gjorde meg psykisk utmattet på kort tid. 
Jeg fikk til slutt nok, og da jeg skjønte at dette marerittet bare ville fortsette valgte jeg å snu ryggen til fra alt med, og rundt han for å overleve på den lille livsgnisten jeg hadde igjen.

Så handlingen til fruen fra mitt forrige innlegg, ble min hverdag sin harde utfordring på ufattelige måter, spesielt for noen helt uskyldige barn som allerde hadde fått en tøff start i livet fra før. 

Hvem er fruens sønn egentlig sint på?

Kan godt skjønne at man kan bli utrolig skuffet over sine foreldre, da løgner rundt en blir forespeilet som sannhet.

Gikk ikke lang tid før fruens sønn ringte min mor for å kjefte og smelle. Han var vist direkte ufin mot hun. Selv fikk jeg ett par spesielle meldinger av denne sønnen til fruen hvor han overhodet ikke velger å si unnskyld for tort og svie:




 

Deretter kom en usedvanelig hensynsløs melding opp:
"Å jeg tenker "som far som datter"...du klarer vell ikke å oppdra ett eneste ett av dine egne unger etter hva jeg hører, å han blåste hue av seg så han slapp å prøve, kanskje du skal blogge litt om det?...du har brukt hele livet på å prøve å få oppmerksomhet, å du kommer sikkert til å holde på resten av livet også, å det må du gjerne gjøre, noen mennesker har bare ett mer sørgelig liv enn andre, sånn er det. Men å skrive så direkte om folk, offentlig, da har du kryssa en grense. Skriv så mye du vil om en eller annen svekkling som ikke tålte presset å endte opp med å smøre trynet utover veggen men ikke bland navn å adresser inn, såpass anstendighet trodde jeg til og med en av ditt stusselige menneskelige nivå forsto...."


 

Man må bare leve videre med alt en blir utsatt for i livet. Noen må også prøve å forstå, at ofre en dag blir voksen nok til å vinne sine tankers ord tilbake. Jeg benytter meg i denne anledningen, og bare nyte gevinsten hver dag i resten av mitt liv...

Sannheten må frem, for min skyld!

Jeg var bare tre år da pappaen min døde. Halve meg forsvant...

I februar 1984 ble jeg født på Aker sykehus. Begynte i Lutvannskollen barnehage hvor jeg trivdes serdeles godt med alle vennene mine. Mamma og pappa kjøpte seg deretter en tomt i Nittedal kommune. De var klare for å bygge hus sammen. En kollega av pappa hjelper vår familie med en utleie leilighet i huset sitt på Hagan, frem til huset står ferdig bygget. 

Noen måneder senere dør pappa. Mamma er da høygravid, og byggingen ble satt på vent. Vi flyttet inn til mine herlige besteforeldre og ble i Oslo frem til min skolestart, 7 år gammel. 

Jeg har alltid vært åpen om min fars død. Det jeg vet rundt dødsfallet har jeg fortalt til de rundt meg. På barneskolen begynte venner og bekjente å anklage meg for å lyve, uten helt å skjønne hvorfor.

 
I fjerde klasse begynte jeg å derimot å skjønne hvorfor!
Mamma får en telefon fra fruen i huset hun hadde leiet av på Hagan. Viser seg at hennes sønn er like gammel som meg, og nå går i min paralell klasse på skolen. Fruen lurte på om mamma kunne fortelle meg at jeg hadde misforstått åstededsadresse, ettersom hennes tre barn nektet å bo i huset hvis noen hadde dødd der. Mamma avslo dette med kommentaren: -Jeg lyver ikke for mine barn, og beklager din familiesituasjon. Fruen ble desperat og fikk overbevist sine barn om at det var jeg som gikk rundt og løy. Hun stemplet meg og min familie som løgnere. Nittedal er en kommune med få mennesker. Vi var innflyttere, fruens famile hadde bodd i Nittedal over lenger tid. Fruen jobbet i mine søstres barnehage, som støttekontakt for svakerestilte barn, senere i skolevesenet og engasjert i kommunen. Hun ble berømmet av alle pga hennes uttrykk for medmenneskelig omsorg.

Valgte privatskole i Oslo da ungdomskolen nærmet seg, og var i ekstase da jeg fikk plass! Bort fra Nittedal! Bort fra en utrolig dårlig atmosfære... 
Møtte på fruens sønn flere ganger i ungdommen, hvor han bestemt fortalte meg at moren min hadde løyet for meg ang pappa's død. Moren din er slem som lyver for barna sine, kunne han stå foran flere og si. Han oppførte seg til tider motbydelig mot meg, og jeg tenkte bare "som mor, som sønn," uten å nevne det høyt for noen.
Det er nå snart 10 år siden jeg bestemte meg for å finne ut sannheten. Tvilte aldri på mamma, men tvilte sterkt på fruen. Tok med en venninne til Romerike politidistrikt og fikk en kopi av dødsattesten til min kjære far. 





Mamma løy aldri!

Jeg fikk beviset rett i hånden. Han pappa døde i fruens hus... 
Løgn fører med seg konsekvenser, spesielt for de det blir løyet om.... 

En høyt respektert frue burde skamme seg, og med dette er konsekvensen hennes en realitet. 
Jeg bryr meg ingenting om hennes familieære, for hun lærte meg ikke noe annet enn hvordan "ikke være," og det er noe fruens barn burde lære seg om hun. Man vil så gjerne stole på sine foreldre, jeg er så glad for at jeg kan stole min.
Takk for at du lærte meg å stå for sannheten uansett, og alltid støttet meg igjennom tiden i Nittedal kommune kjære mamma.

 

Voldtekt = Oppholdstillatelse

Vil du jeg skal lese opp dette innlegget for deg, trykker du HER!

 

 

 

 

 

Flyktninger trenger som oftest hjelp. De kommer til ett land som åpner opp hele verden for dem. Nemlig Norge, mitt land. Landet mitt er heldigvis ett veldig sympatisk land, og ser menneskers nød.

Vi som aldri har trengt å flykte har aldri kjent på den fortvilelsen det er, og få endelig avslag på opphold, etter kanskje mange år med integrering og etablering i ett fremmed land.
 

 

 

 

Flyktingene vet det lønner seg å "havne" i systemet
For noen år siden ble bilen til min mor satt fyr på. Politiet fikk tatt en flykting fra Irak på 14 år, hvor hele familien hadde fått endelig avslag. Gutten ble overlevert til barnevernet. Etter noen avhør og samtaler med han, kom det nå frem en veldig sjokkerene nyhet for meg. 
Nå som familien er under undersøkelse av barnevernet, vil hele familien få forlenget oppholdstillatelse. Gutten havnet i fosterhjem, og ettersom familien var i tiltak i Norge, fikk hele familien selvfølgelig varig oppholdstillatelse. 
Gutten løp aldri fra åstedet, og lot seg dermed bli tatt. Så dette var planlagt, fordi de skulle bli sendt til hjemlandet sitt(!!)
Er mange desperate sjeler der ute, var tanken som slo meg...

Dette er 10 år siden... 
Nå hører jeg rykter om flyktninger som tuller om voldekt. For å komme i fengsel, få midlertidig oppholdstillatelse og dermed komme ut med utdannelse og nye muligheter. Får jo bare fem år, max, sier de!! 
Og det er jo sant. 

Lovene skal beskytte oss heter det seg. 
Jeg har ikke samme oppfatning desverre..

.

Selvmord er ikke egoistisk!

Ta selvmord? Imponerende, modig og utrolig tøft gjort...?

De fleste synes selvmord er veldig egoistisk. Det skyldes vel mest fordi noen velger selv å forlate verden før tiden. Dø fra alt av ansvar, familie, venner, naboer, bekjente og kolleger. 

Den som har tatt selvmord har sett fremtiden som håpløs over lenger tid, kanskje hele sitt liv. De har følt på en intens innvendig smerte. Mest sannsynlig hver eneste dag, fra morgen til kveld. Og så kommer dagen da man kanskje bare vil dø. Man har fått nok, og ingen synlig løsning for fremtiden er å finne eller se. Smertene har tatt over lyspunktene i hverdagen. Familie og nære er ikke lenger avgjørende, da tankene og utholdbarheten har tatt overhånd.
De færreste av oss har kommet til det skrittet, hvor døden er ens eneste løsning. 

Det og ville dø er tabubelagt. Man tør ikke engang å nevne det for noen. Blir redd for å ikke bli tatt på alvor, eller bli hånet. Man vet gjerne at de fleste ikke vet hva en skal si. Påføre andre bekymring vil man heller ikke. Tenk om personen du vil betro deg til, ikke kan holde på denne grusomme hemmeligheten? Går jeg til legen, blir det mest sannsynlig konsekvenser man ikke engang orker å prosessere seg igjennom. Disse spørsmålene svirrer i hodet på en som er sliten av livet. Man skammer seg over tanker og lidelser, som skulle vært helt greit og kunnet snakke om. Det eneste som kan redde disse personenes liv, er den åpenheten som vi medmennesker har tabubelagt, og som regel kanskje ikke vet noe om. 

Mange styrer seg bevisst unna personer som har det vondt. Hvem står egentlig igjen som en egoist da? Kanskje vi bruker ordet egoistisk i sosiale sammenhenger, fordi vi prøver på den måten å forebygge at noen rundt en faktisk skal ta sitt eget liv(?)

Bli med og ta psykisk helse på alvor. Snakk med de rundt deg, og hør om de har det bra, og om de har planer for fremtiden. Vi må hjelpe hverandre med å ordne lyspunkter. Alle må ha noe å glede seg til, hele tiden. Er man deprimert, klarer man ikke dette selv. Vær en god venn, det redder liv...

Hilsen en forståelsesfull etterlatt <3



 

 

 

 

 

 

  #Etterlatt #Selvmord 

4 uker er gått!



 

Nå har jeg blogget i litt over fire uker!

Det har vært, og er mye morsommere å blogge, enn jeg hadde trodd. Har fått så utrolig mye positiv feedback og det er hele motivasjonen min. Nå har jeg valgt selv å få en nær venninne til og luke ut hets, sjikane og dumheter. Det har jeg rett og slett valgt for det beskytter selvtilliten min ;) Overraskende lite av dumheter det er kommet inn og det gleder meg jo desto mer :)

Men som skrevet... 
Det har nå gått litt over fire uker siden jeg skrev mitt første innlegg. Og deretter har ikke innleggene mine vært så rosa preget akkurat. Mitt andre innlegg, "Tenn på barn, hvis du vil" la meg rett inn på blogglista. Siden har jeg til en viss grad holdt meg der og er veldig stolt, og glad for det :D

Mine nærmeste venner er mine største kritikere. De beskriver meg fort som jenta uten filter, der er vel familien min enig også. 
Jeg kan nok virke litt radikal. Jeg kan like og poengtere om ting som gjerne blir satt litt på spissen. 
Målet er å åpne opp for folks fordømmelser, tankegang og syn på diverse temaer. Gjerne som kan komme oss mennesker, dyr og klode til gode.

Flere spør meg hvem jeg er og ikke bare hva jeg mener. Det er ett utrolig hyggelig kompliment, så skal åpne meg opp litt nå.

Etternavnet mitt har jeg fått noen spørsmål om, og ja, det er tysk og betyr hvitløk. Jeg er 8. generasjon i Norge på mors side. Så er en utvannet nordmann blitt ;) 

Født i Oslo, bor nå i Lillestrøm. Trives ikke så veldig godt her så ser meg etter ett nytt sted og bo i disse dager. Har rukket å bli bare 32 år i år, da februar var måneden jeg ble født. 
På veien opp til mitt voksne liv rakk jeg mye av hendelser og opplevelser på både godt og vondt. 
Min mor ble enke da jeg bare var 3 år og min lillesøster som ett 6 måneders gammelt foster, i mamma sin mage.

En såkalt stefar dukket opp og ga mamma to døtre til. Ironisk nok er alle vi fire søstrene allikevel vokst opp med kun en mamma og to fantastiske besteforeldre. De ble hele familiens krykke og oppdragere.

Jeg ble voksen tidlig i ungdommen og fikk tidlig i livet slengt det rett i trynet. Det får jeg forsåvidt enda, en gang i blant. Men lever for det uforutsigbare, så "bring it on". 
Hverdagen går til av seg selv. Er en aktiv voksen som fortsatt bare tror jeg er 15 år, det meste av tiden.

Ville sette av to år til utdannelse for noen år siden. Midt i det andre semesteret oppdaget jeg en kul i brystet. Er nå på en helse pause fra utdanning og arbeid. 
Jeg har heldigvis mange hobbyer. En av de største er blitt denne bloggen. Dyr har jeg også rundt meg. En hund, to katter, en kanin og en fisk... Jeg elsker dyr og de alle gjør livet mitt så veldig godt.
Tror det er derfor, i perioder, jeg faktisk er vegetarianer :p

 

 

 

Det var litt om meg. Er en veldig åpen og snill person som ønsker stort sett alle bare godt i dette ene livet som vi vet at vi har.

 

 

Er opptatt av å leve hver dag som om den var den siste, men også...

- som om det er den første ;)

 

Menneskeliv ofres, for religioner!

Det drysser inn penger fra staten, foreninger og privatpersoner til religiøse trossamfunn, hvert år i Norge. Alle disse pengene, til en tro??

Jeg har ikke tenkt så mye over dette før nå, men når jeg søkte rundt på nettet, ble jeg både sjokkert, lei meg og litt bitter på en gang.
Vi har 720 forskjellige trossamfunn i Norge!
Er veldig kostbart for landet vårt, at folk skal gå rundt og tro på noe, når realiteten er så dyr...

Hvis vi heller hadde brukt alle disse pengene på forskning og vitenskap, er det nok heller da, at menneskeheten vokser seg inn i himmelen.
Kanskje kreft, HIV og elveblest blir utryddet, slik som kopper er helt borte fra verden i dag? 

Jeg mener, man bør granske alle trossamfunn i Norge, og de får forsørge seg selv med sin tro. Akkurat slik jeg må betale av egen lomme, for min hobby!

 

Slipp Breivik Fri! (?)


Anders Behring Breivik er Norges dyreste mann. Bare frem til 2012 kostet den figuren samfunnet vårt, over 30 millioner kroner.
Deretter koster han oss 30 tusen i døgnet, for bemanning, kost og losji. Og da har jeg ikke tatt med den siste rettsaken i Skien.

Så, jeg har ett enkelt forslag til Det Norske rettsvesen: Slipp Anders Behring Breivik fri!

 

Har også en plan B, om mitt første forslag ikke skulle la seg gjøre...

La Anders Behring Breivik slippe isolasjon. Han vil jo så gjerne leke rundt, med de andre medfangene. Og det, det tror jeg samfunnet hadde spart mye penger på, og latt han få gjøre. Allerede etter det første døgnet faktisk...

TØM HAN!

 

Som nyforelsket, humpes det på hverandre, i tid, og utide. Man får bare ikke nok av hverandre. 
Men etter noen måneder, toppen ett år, så dabber det av. Spesielt til mannens store fortvilelse. Og det er da, DA det er farlig for den beryktede troskapen. 
En mann har lyster, som går forbi min og mange kvinners forstand. De trenger rett og slett, og tømmes hver dag! Hver dag, vil de tømmes, gjerne med en hjelpende hånd.

 

Så kommer tiden hvor det ventes barn. Ansvaret forstørrer seg, og forholdet som er lykkelig, vil gjennom diverse nye utfordringer. En utfordring vi kvinner tenker altfor lite på, er: mannen må fortsatt tømmes! Hver dag, aller helst... De har noen seksuelle drifter, som er så og si umulig for oss kvinner og forstå. De fleste menn takker gladelig ja, til en "kjapp en", med en tilfeldig kvinne, hvis alt ligger til rette for det.


Men kvinner! Dere blir ikke glemt, fordi din kjæreste som er utro når han har mulighet, han virkelig elsker deg. Det er faktisk deg han elsker, og det dere har sammen. Men lysten på sex, og kanskje noe nytt, er mer verdt å utforskes og oppleves, enn det gamle vante hjemmefra.

Er en trist og uverdig beskjed og skrive kanskje. Men jeg føler jeg snakker av erfaring, da jeg har snakket med hundrevis av menn, og gutter, om dette temaet.

Så, kan man takle menns lyster, spenninger og reiser rundt dette? DA kan du leve i det perfekte forholdet, sammen din mann, hele livet ut...

Morder som UNG? Hva da?



Da jeg var 15-17 år, vanket jeg i forskjellige kriminelle miljøer i Oslo og omegn. Den snille jenta, ble fort ett kynisk vandrende menneske. Var jevnlig mye på feil sted, til feil tid. Prikkene på rullebladet pyntet opp arket, med rampestreker i stor grad dessverre.
Flere har lik bakgrunn som meg. Vokst opp i barnevernet, inn og ut av barnevernsinstitusjoner. På rømmen store deler av tiden, og 10. klasse var ikke til å redde en gang, pga all fravær. For min del...

Så, nå vil jeg gjerne sette en ting litt på spissen. Når du som 15-åring, under turbulente livs kår, dreper en person helt uplanlagt. Vil du fortsatt være en, som er i stand til å drepe, når du er blitt 25 år? Vet ett menneskes hjerne, konsekvensen over hva man har gjort når man 15 år, kontra når man er 25 år? Svaret på sistnevnte er nei. En under 20 år, har ihvertfall ikke en ferdig utviklet, total konsekvens tenking. Så hvordan da kreve det, fra en på 15 år? Samfunnet, jeg spør DEG! Og la meg bare tilføye, dette med utvikling av konsekvens, er noe de fleste foreldre allerede vet. Hvorfor da ikke dere?


Da kommer mitt neste spørsmål: Kan denne drapsdømte nå, kunne bli ambulanse sjåfør, eller en låsesmed? Jobbe i barnehage, eller innenfor helse sektoren? Svaret her er også dessverre nei, selv når alderen til vedkommende begynner å nærmer seg, 40 eller 60 år. 
Sammen med dommen, kommer det ett evig liv, med lenker, og listen er lang over tapte muligheter.

Dette er feil og dumt av samfunnet! Handlinger utført av ungdom, er barn! En menneske hjerne er ikke ferdig utviklet, før en er blitt 25 år. Dette gjelder også da, konsekvens tenkningen. 
Dermed blir det feil å straffe en ungdom, eller ett barn i hele dets voksne liv, på grunn av uvitenhet som, ung og "dum."

Jeg selv liker å tenke, at en som har spontan drept en person tidligere. En som har sonet straffen sin, aldri vil komme til, og drepe noen som helst igjen... Noen kanskje til og med, er vedkommende den du gikk forbi og smilte til, eller fikk ett smil av i dag. Tenk på det!

FOR LETT VEI INN, TIL BARNEVERNET `S KLØR (!?)

Jeg har brukt over fire uker, på å fordøye hva som skjedde...

Oppvaskmaskinen min stoppet opp, og ble plutselig ødelagt midt under en vask. 
Så da var det bare og sette all oppvasken min, på kjøkkenbenken og vaske for hånd. 
Etter mitt fjerde glass, ser jeg at varmtvanntanken røyk. For lett Er det mulig?? 
Hva nå? Jeg skal reise til Tyrkia om mindre enn 48 timer, og alt!! En fryktelig fortvilende situasjon for meg.

Samme kveld blir jeg syk. Innmari syk. Kaster opp, rister, svetter kraftig, og har store smerter i hele mage regionen. 
Denne natten ble søvnløs, for meg...

06:30 på morgenen, vekker jeg opp datteren min. Forteller hun at jeg er i skikkelig dårlig form, og sammen forter vi oss til SFO. Litt over kl 07 er jeg hjemme igjen. Like dårlig, og legger meg på sofaen. 
11:30 var det blitt uutholdbart for meg. Jeg måtte ringe ambulansen. Drøyt ti minutter senere sto de på plassen min, og jeg kavet meg til døren. Tre personer sa hei, og jeg sa blygt: - Velkommen inn, og beklager all oppvasken. Forklarte deretter situasjonen i korte trekk, mens de begynte undersøkelsen av meg.

På vei ut, hadde en av personellet bemerket seg en kjøkken kniv, som lå på stuebordet mitt. Hadde delt opp matpakken der, ettersom det å sitte, var ett "must" for meg.
Hun sa deretter, at hun ville melde inn en bekymring melding til barnevernet, pga dette. Jeg fikk sjokk, og trodde ikke det jeg hørte var riktig. Kniven lå i barnets rekkevidde, fortsatte hun.

Datteren min er 6 år!! Hun har full respekt for kniver og skarpe gjenstander. 
Hun forstår også, at kjøkkenbenken blir full av oppvask, når oppvaskmaskinen plutselig er blitt ødelagt, og ingen varmtvann er å hente. Ettersom hun snart begynner i 2. klasse, er kommunikasjonen i orden.

Jeg er skuffet over ambulansetjenesten, som fikk barneverntjenesten til å kaste bort ressurser, som kunne bli benyttet til noe helt annet...

Kom meg til Tyrkia, ettersom jeg fikk påvist at det var kodein, som gjorde meg så ille. Er rett og slett allergisk mot dette virkemiddelet. Fikk Paralgin Forte av legen, pga en visdomtann som ble trukket ut, uken før. 

Barnevernet måtte godkjenne leiligheten, før jeg fikk datteren min tilbake fra far, som hadde hun mens jeg var i Alanya...

 

#barnevernet #barnevern #barn #omsorg #bekymring #syk #ambulanse #amk #113 #oppvask #tullete

Lenge leve Kongen!



Min kjære avdøde morfar, er den mest oppegående personen, jeg noen gang har møtt. Han og jeg har hatt mange gode samtaler. Helt frem til det brått tok slutt da jeg var 24 år. Ett hjerneslag satte en stopper for vår fremtid, som besteforelder og barnebarn.

Vi var begge interesserte i politikk, filosofi og samfunnet vårt. Spesielt var vi interessert i innvandrings politikken. Og der hadde vi mang en gang, hatt delte meninger. 
Selv er jeg vokst opp i Oslo, med flerkulturelle som nære venner. Morfar ble født tidlig på 30-tallet, og samfunnsengasjert som han var, fulgte han innvandrings utviklingen nøye.

Jeg bemerket meg en gang, da han sa: - Snart sitter barna deres på stortinget, uten å vite de dype norske verdiene. Jeg vil tørre å påstå såpass, at en dag, vil de avskaffe selveste kongefamilien vår! Og jentene, de vil ikke kunne gå ut på kveldene, pga kultur forskjeller, fortsatte han.
Selv lo jeg av dette, 15 år som jeg var.
Tenkte at mannen denne gangen, hadde misforstått dette helt. De ville da respektere våre verdier, så lenge de har kommet hit til oss. Akkurat slik vi, respekterer og bøyer oss for andre lands verdier, og tradisjoner, tenkte jeg bestemt.
Vi forble uenige om dette, helt til hans død, i 2006.

I dag, 10 år senere:
Hadia Tajik, født av innvandrende foreldre fra Pakistan, foreslår å fjerne kongefamilien! Media meddeler, at kvinner bør holde seg inne, kvelds og natters tid, pga kulturforskjeller.

Jeg klyper meg i armen, ber en bønn til morfar. Vil si unnskyld for at jeg ikke tok deg på alvor, i dette tilfellet. Var nok for ung, til og forstå...

Er fortsatt mange ganger jeg fortsatt ikke klarer å forstå dette. Min mening om denne utviklingen, vil nok ikke ha så mye å si, så velger og ikke ha noen mening. Men nå har jeg nevnt dette for deg, noe som en gang, ble nevnt til meg...

UT med nynorsk!


Da jeg gikk på skolen, var jeg veldig glad i faget norsk. Det var faget som ga meg motivasjon, og kreativitet. 
Bortsett fra samfunnsfag, historie og engelsk, så slet jeg med resten. 
Nynorsk var vel faget, som trakk min motivasjon betraktelig ned. Viste jo at det faget allikevel ville senke snitt karakteren min. Som barn og ungdom legger man jo merke til, at vi overhodet ikke har bruk for dette skriftspråket, i vårt voksne liv.

Derfor synes jeg, det er utrolig trist at nynorsk fortsatt er et eget fag, på skolen, i 2016. Nynorsk faget burde gå under dialekter/skriftspråk, i norsktimene. Og for deretter, benytte de to timene til ett annet fag, f.eks matte. Matte er ett fag det "slites" mest i, i de norske skolene, og det er noe utdanningsministeren bør gjøre noe med. Husholdningsøkonomi, eller seksualundervisning er også to forslag, som absolutt ville gavnet samfunnet i fremtiden.
Nynorsk benyttes i dag som hovedskriftspråk, av 7-15% av befolkningen. Hvordan og hvorfor har det seg da slik, at resten av befolkningen må "lide" for det?

Vårt hellige fag, kristendommen, er nå under faget religionslære(?!) Skjønner du hvor jeg vil?

Nynorsk karakteren er kun med på, å senke gjennomsnittskarakteren, til stort sett alle elever i Norge, som ikke benytter seg av denne skriften.

Så en liten bønn til Torbjørn Røe Isaksen: 
Spar oss for nynorsk! Vi trenger mer av annen kunnskap med oss i livet, enn nynorsk...

 

#nynorsk #utdanning #skrift #språk #skriftspråk #fag #skole #karakter #undervisning #dialekt #kunnskap #elev

Ris, ros eller Ullersmo?

  Det er kjempe gøy å blogge! Faktisk!!
Kontakten og oppmerksomheten det er gitt, har vært overraskende overveldende for min del. 
Jeg har tatt opp noen kortfattede få, men viktige temaer, og mange har kjent seg igjen, i mine innlegg. Positive innspill, og interessante diskusjoner har stimulert meg, mot flere innlegg. Så uten deg som leser, hadde jeg ikke hatt noe å skrive om, eller enda viktigere, til...

Men, i denne internett verdenen, så skriver jeg til deg. Til deg, som sitter foran en skjerm og leser. Du og jeg, vi ser hverandre ikke i øynene akkurat nå. Dessverre...

Så, om du er uenig med meg, i noe av det jeg skriver. Eller misliker meg som person, så er det lett for deg, å hetse meg via nettet. Netthets!! Bloggerene`s største frykt!!

Eller???

IKKE MIN! Jeg reserverer meg mot netthets. Ingen kjipe, stygge eller teite kommentarer når meg. Er så heldig og å ha en god venninne, som går igjennom kommentarer og mailer for meg. Hun filtrerer ut usakligheter og sjikane, og vipps sitter jeg igjen med kun positive, hyggelige, og lærerrike tilbakemeldinger.

Også vil jeg bare få skrevet det, at om du vil hetse meg, så kan du det. Men, det er dårlig gjort! Om du sitter rett ved kirken i Skien, eller går på tur i Nordmarka, og velger å kommentere mine innlegg, så blir IP-adressen din lagret hos meg. Dermed kan jeg finne ut hvem du er, hvis jeg vil...
Jeg benytter meg bare av, min rett til ytringsfrihet, når jeg blogger. Noe jeg setter pris på, at mange andre også gjør! Meninger, og menneskene bak de, er de som utvikler menneskeheten i riktig retning. De som hetser, gjør da egentlig ikke annet, enn å forstyrre til en diskusjonsabel åpenhet, som på sikt, kanskje kan gavne oss alle. 

Jeg, Karoline Adine Knobelauch, har aldri hetset, mobbet eller sjikanert noen mennesker på denne jord. Hverken på internett, eller i den realistiske verden!                                                                              

Håper du, med hånden på hjertet, kan skrive det samme <3

 

Du + Meg = Oss

 

#hets #mobbing #netthets #frykt #ytringsfrihet #blogger

Flere forhold, samtidig (!)

Jeg kan sitte, hvor jeg vil!

Kan du elske, flere enn én? Samtidig?

Manges forhold og ekteskap opplever utroskap. Det er for meg, ett bevis på at polygamiske følelser, er kommet for å bli. 
Sjalusien er vel den forhatte stopperen, for å kunne leve ut selve polygamien, for de fleste. Det og dele en man elsker, kan for noen virke helt fjernt, men for andre, helt naturlig. 

For hva med alle de, som ikke eier denne sjalusien? Og gjerne vil, og kan elske flere enn en?

Skal de måtte ofre sin lykke, pga din fordømmelse?

Så! Om en du kjenner, hadde hatt 2, eller fire kjærester. Hadde det gjort noe? 
Går det noe som helst, utover ditt liv?

Så lenge alle er fornøyde, og tilfreds i hverdagen, er kjærligheten seiret. 
I ett samfunnsmessig perspektiv, ville det kun blitt, som om man fortsatt er sammen med x-en sin, og den nye flammen. Dermed leve videre sammen, alle sammen. Enten under samme tak, eller hver for seg.
Men viktigst av alt, som særdeles nære. 

Sin hverdag, er viktigst for seg. Har man råd, tid og mulighet til å tilfredsstille flere menneskers liv, er det ikke noe annet, enn beundrings verdig.

Selv har jeg valgt og leve alene i livet. Nettopp fordi, polygamiens medfødte kraft, slår som regel ut, i mine forhold...

Foreldre skapte religion (?)

Finnes det en høyere makt, som heter Gud? Eller er det bare noe, som gjorde barneoppdragelsen enklere? Ved å blant annet kunne si: -Nå må du høre, og gjøre slik jeg sier, ellers kommer du ikke til paradiset... 

Jeg er vokst opp, uten noe form for religion i hjemmet. Men det var èn ting som fungerte hos meg, da jeg var barn. Det var da noen nevnte, at julenissen ser deg!
Den traff, og jeg gjorde dermed som jeg fikk beskjed om. Ville jo nissen skulle komme...
Vet, og opplever flere bruker denne teknikken som en nødløsning, i barneoppdragelsen. Den fungerer jo... 

Min tro, er at det er på samme grunnlag, at religion oppsto, og ble til. 
Slitne foreldre, dannet både paradiset og helvete, i håp, om at kanskje barna ville høre. 

Ikke ha sex før ekteskapet, ikke spis svin, gi til de fattige og ofre en ku. Tror du virkelig, at man havner ett spesielt sted om man følger dette, eller ei? Tenk litt etter, så realistisk som du kan...

Selv tror jeg, at det er kjærligheten, mellom mennesker på jorden, som er svaret på en fredfull klode <3

 

 

#gud #religion #tro #barneoppdragelse #barn #foreldre #kjærlighet #julenissen

Dagen der`på!!!

Etter gårsdagens innlegg, trengte jeg en skogstur på hesteryggen i dag.

I hele går var jeg kjempe nervøs, for å sjekke facebook, og telefonen. Hva slags reaksjoner har jeg fått? Er jeg ute i hardt vær? 
Ringte faktisk en venninne, og ba hun gå over ett par facebook grupper, før jeg turte å gi reaksjonene en titt.

Men responsen var over all forventning. Jeg fikk massevis av støtte meldinger, og koselige hilsener. 
Og etter og å hatt bloggen åpen i 24 timer, må jeg si meg stolt, med nesten 1000 lesere.
Liker å få folk til å spekulere, og diskutere skjøre temaer.
Glad flere liker det samme som meg. Er nettopp det jeg ønsker, med denne bloggen. Vi har for mye, som ikke snakkes om i samfunnet, og jeg vil gjerne endre litt på dette. 
Vet det er mange som vil det samme som meg. "Fordelen" min, er at jeg har vært ute en "vinter natt" før. Jeg har selv kommet over urettferdighet og fordømmelser. Hatt "alt", for og så miste hver eneste ting. Til igjen, og ha nesten "alt". 
Livet er skjørt, og uten å snakke om, og diskutere såre emner, blir livet enda mer skjørere.
Jo flere som forstår seg på selve innholdet i saker, jo lettere er det å være ett godt medmenneske.

Så igjen, takk for at akkurat du, kommer innom bloggen min....<3

 


 

Tenn På Barn, Hvis Du Vil!!!



Er det så innmari galt at noen tenner på barn eller en sau? Har man egentlig noe med hva folk tenner på? Gå i deg selv! Er alle dine fantasier lovlige i virkeligheten? Kan du noen gang leve ut alle dine innerste seksuelle tanker?

Men kjære deg! Du, som tenner på barn! Barnet tenner ikke på deg. Barn vet ikke hva sex er, og det skal de ikke vite heller. Du må skjønne at den ydmykheten du påfører barnet vil gjøre noe med barnets voksne liv. Spesielt seksuelt. Og det for din tilfredsstillelse!? For tro meg, man glemmer ikke. Man fortrenger kanskje noen detaljer, men ikke summen av hva som skjedde. De detaljene og minnene man ikke glemmer dukker opp i hodet, gang på gang. Når man minst venter det, og når man som minst trenger det så kommer det ett minne som fort kan ødelegge noe egentlig vakkert.

De fleste gjør ikke noe offer ut av sine fantasier. De fleste har de "sperrene" man trenger, for å holde gatene i samfunnet trygge. Heldigvis! Og innebærer det at man ikke får levet ut sine fantasier så er det nå slik, at visse ting kun må forbli med fantasien. Man må internalisere hjernen med samvittighet ovenfor sine handlinger. Ett barn blir ikke ett barn, etter en slik opplevelse. 

Jeg skal ikke skrive noe lang avhandling om dette. De dette gjelder har nok forstått poenget mitt og jeg har kun ett budskap:

-Vær så snill! Tenn på hva du vil, men ikke gjør noen til offer ut av det <3

(Jeg skjønner godt at dette budskapet kan virke frastøtende for noen! Men som offer for dette selv, er det veldig viktig for meg og fremme det JEG føler, om dette... Så vær så snill, prøv å forstå! Husk at det er mange av oss.)

 

Ny blogg!

Endelig ny blogg! 

Nå er det på tide, med min egen lille blogg. Blogget jo litt tidligere, men da med min minste lillesøster. Nå er det på tide og blogge solo. Lever jo et interessant nok liv, alene...

Født i Oslo på det gode 80-tall, og deretter vokst opp i Nittedal fra jeg var 7 år. Gikk på ungdomskolen i hovedstaden, vgs i Lørenskog, og bor nå i Lillestrøm. Leier en leilighet, jeg ikke trives noe godt i, så skal i løpet av våren, finne meg en ny location. 

Jobber som medielrådgiver, men lever for fritiden. Den fyller jeg med venner, familie, dyr og blogging. Jeg er en aktiv jente, og har alltid ett par "baller" i luften. Spreller meg gjennom livet, til min mors store fortvilelse, noen ganger :D





 

 

#Oslo #Lørenskog #Lillestrøm #Nittedal #blogg 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits