Jeg ble bortført da jeg var 15 år

Da innkallelsen til avhør fra Majorstuen politikammer lå i postkassen, svelget jeg veldig tungt to ganger på rappen. Visste dette avhøret ville komme meg til besvær, og da dagen kom ble den intuisjonen ett helvetes faktum! 
 

Kidnappet på Majorstuen
Jeg gikk i 10. klasse på en skole midt på Bislett og var akkurat rukket å bli 15 år. Det ringte ut 14:20 denne fredagen. Satte meg på trikken ganske så uvanlig mutt opp mot Majorstuen.
Gikk av trikken og trasket ganske sakte opp mot kammeret med en røyk i hånda. 
Da jeg enset bygget til min neste avtale, stoppet jeg opp for å røyke ferdig røyken min. Lite brydde jeg meg om at jeg skulle sittet og forklart hvorfor jeg hadde vært på feil sted til feil tid, for over 10 minutter siden. 

Bilen til Øystein stoppet plutselig opp ved siden av meg, midt oppe i det hele, med venninen min Marielle på 13 år ved siden av seg. Selv var Øystein 32 år, godt kjent av politiet og visste godt at politiet ville ha oss unge jenter bort fra han. Men han trengte oss, og la ikke skjul på at trengte oss heller. Vi var allerede svært økonomisk avhengig av han, da "løpe" jenter var mer verdt enn "løpe" gutter, ble pengesummen vår alltid fin.

Ihvertfall helt til denne dagen!
- Sett deg inn i bilen Karoline, sa han velvitende om min avtale med de uniformerte gutta. 
Jeg trakk ett siste drag fra røyken, knipset den fra meg på fortauet før jeg satte meg inn i hans splitter ny Golf. 
Mobilen min ble dratt ut av hendene på meg i det jeg satte meg inn, og jeg skjønte alvoret med én gang. 
Hvor enn gode venner Øystein og Marielle er nå, sliter Marielle! Hun hadde allerede pratet med de, vi nå var blitt kidnappet bort fra, tenkte jeg meget bekymret og redd.

Vi ble fraktet til en leilighet på Røa i Oslo. 
Ble møtt av 5 andre gutter og menn på innsiden av døren hvor alle hilse litt uvanlig pent, i forhold til hva intuisjonen min fortalte meg konstant ville skje. De var fra 15-32 år, med flere tydelige felles interesser. 

 

Vi satt plutselig i en dop "bule" på vestkanten i Oslo
Vel inne i stuen sitter gutta over hvert sitt speil ned hver sin haug av kokain...
- Bare ta jenter, sier de nesten i kor. Vi begge takker pent nei, og setter oss ned ved siden av hverandre i soffaen. Øystein overrasker ingen av oss, da han tar frem pistolen sin og åpner stuevinduet sitt. Han sikter ut mot skogen og trekker av. Flere ganger. Med kokain og alkohol i blodet på denne figuren, samt hans allerede utilregnelige oppførsel, fant jeg livet mitt usikkert akkurat nå. 
Øystein dro enda en "liner" med kokain i nesa før han og en til gikk inn på soverommet, i rommet ved siden av. 
Stemningen til alle gutta var som om de var på en klassisk fest, enda klokken så vidt hadde slått fire slag denne fredagen. Den indre stemningen til Marielle og meg var ikke annet enn skrekkslagen. Dog sa vi ikke ett ord til hverandre. Vi bare vekslet blikk til som fortalte at vi var på feil sted.

"Skrekkens" leilighet 
- Kom hit Marielle, ropte Øystein fra soverommet! Hun ga meg ett fryktet blikk. 
Da hun reiste seg opp, holdt hun meg i hånden og jeg hvisket til hun: - Jeg er bare her...

Med musikken i stuen og ivrig pratende gutter i rommet, ble det vanskelig for meg å høre detaljene fra naborommet. Så ropte de plutselug høyt opp navnet mitt, og til resten av gutta. Vi skjønte vi skulle komme inn. Synet som møtte meg knakk meg!!

Marielle lå avkledd på sengen med bena spredt fra hverandre. 
- Du begynner, sa han til den yngste av guttene med pistolen i høyre hånd. 
Øystein var så ruset at snørra rant, munnen siklet og evnen til å kunne holde øyekontakt med han var kraftig redusert. 
- Dere må ikke gjøre dette, hun er bare 13 år, fortalte jeg mens jeg slet etter og finne oksygen. Jeg har anstrengelsesastma, og løp til vesken for å hente astma sprayen. Etter to raske innhaleringer, kastet jeg tilbake sprayen i vesken, tok med meg ett en`gangs kamera og løp tilbake på soverommet. 
Da jeg kom tilbake var han yngste i gang med Marielle. Øystein sto med ett lite speil med kokain i den ene hånda, og våpnet sitt i den andre. Han fulgte så fornøyd med.


Våpnet ble rettet mot meg, og jeg tenkte at det nå var min tur. Jeg begynte å mumle noe om at vi var barn. - Hold armen hennes! Øystein mente det han sa til meg. Jeg fikk våpnet mot tinningen, mens en annen tok tak i håndleddet mitt og plasserte meg korrekt til, for å kunne holde høyre armen hennes nede. De andre byttet på å holde hun, helt uten grunn. Med våpnet som svaiet rundt i rommet, ble ikke motkreftene så enorme. Vi akseptere at det skjedde, det som skjedde mens det skjedde. Vi kunne bare ikke knekke sammen nå. Da ville vi blitt skutt, slik vi visste han hadde gjort mot andre i tidligere situasjoner. Begge forstod at panikk var en dårlig løsning. 

De gjorde seg ferdig. En etter en. På ordre fra Øystein. De var så rusa at de ikke engang merket at jeg tok bilder av det hele. Jeg fikk bevis!!

Da de var ferdig, og gått ut av rommet samlet jeg sammen klærne til Marielle og kledde på hun litt klær. Hun var utmattet. Jeg hentet en våt klut fra badet og la på underlivet hennes. Jeg vet hvordan det "brenner" der nede etter en slik hendelse, og våt klut lindrer godt etter at sviingen har gitt seg, hvisket jeg til hun. Hun sa ingenting...

De var ikke ferdige med oss enda
Musikken og stemningen til gutta i stua var på topp. Vi var i en surrealistisk følelsesmessig opplevelse, hvor traumen er verre og leve med i dag, enn den var da. 
Etter ett ork for Marielle å få kledd på seg alle klærne igjen, ble vi liggene i sengen til vi ble kallet på atter en gang. Vi sa ingenting...
Nå var de blitt enda mer ruset. De skrek og danset og han ene tok tak i armen min da vi entret stuen. Marielle satt seg lydig ned i soffaen.
Så kom slaget mot tinningen jeg ikke så komme. Slaget som gjorde at gulvet kom fort mot hodet mitt og jeg deretter besvimte. Våknet da han løftet meg opp igjen bare noen sekunder senere. Han rev opp toppen min og lot meg få slag og full befølelse helt til han ikke orket mer.
Marielle gråt og var i lettere panikk. "Forsvant" jeg, ville hun bli sittende alene igjen med dem. 
Jeg lot ikke det skje!! 

 

Vi må rømme! NÅ!!
Etterhvert sovnet de. Klokken var blitt 9 på lørdags morgenen, og jeg ga Marielle tegn på at vi måtte komme oss avgårde. Nå! 
Vi kledde forsiktig på oss ytterklærene og løp til T-banen, til tross for smertene i hele kroppen vår.
Så oss ikke tilbake én gang. Hun kom seg hjem til Smestad, og jeg dro rett til Majorstuen politikammer. Jeg så ikke ut i måneskinn da jeg kom inn i resepsjonen. De bak skranken kom løpende til meg med tepper, ettersom jeg sto delvis naken, uten at jeg trengte å si noe som helst. 
Så husker jeg ikke mer før jeg sitter med mamma på legevakten på Grønland. 
Jeg er da nærmest naken, og de tar bilder av meg for å levere til politiet. Mamma hadde nå anmeldt dette, uten at jeg hadde fortalt noen om hva vi hadde vært igjennom det siste døgnet, annet enn bekreftelse på at jeg hadde blitt bortført mot min vilje. 

Fortalte dette aldri til noen av frykt for represalier. Ikke før foreldrene til Marielle anmeldte denne tragiske hendelsen som rammet begges liv så hardt. 
De fremkalte bildene fra en'gangs kameraet, ble levert til politiet, og jeg ruslet ut av Øystein sitt miljø uten å tenke på det miljøet noe som helst mer...

 



Jeg har skrevet det tidligere, og jeg skriver det igjen: Man må leve med alt en blir utsatt for, og opplever, selvvalgte eller ei. Mine opplevelser trenger ikke virke makaber for din del, men akkurat denne hendelsen var veldig makaber for meg... 



Men én ting lærte jeg av dette, desverre på den "harde" måten: Man vet aldri hva som skjer med en i løpet av dagen, når en bare våkner opp en helt vanlig dag <3

4 kommentarer

Carla

02.07.2016 kl.00:53

Overveldende historie, svart på hvitt sånn var det. Ga meg en følelse av kjeller og mørke. Trist at du måtte gå igjennom noe sånt.

Bjørn Hundeide

23.07.2016 kl.18:40

Har bare to ord Karoline. FY FAN. Sitter her og griner nå :-(

LeperMessiah

23.07.2016 kl.19:23

<3

Jannicke

23.07.2016 kl.19:53

Grusomt at det skjedde dere. Folk gjør så mye større skade enn de aner og bryr seg så alt for lite for å selv slippe å lide når de aner hva de har gjort. Jeg er fryktelig lei for at det skjedde og håper du får til å bearbeide det på et vis. Jeg vet det er vanskelig. Klem!

Skriv en ny kommentar

Flag Counter

Kategorier

Arkiv

hits